Ifølge Guds lære skal tiden ikke regnes på samme måte som i menneskenes tidsregning. Den hellige Skrift, som er troens rettesnor for de troende, lærer oss hva som er nødvendig for at vi skal vandre i rettferdighet og leve i hellighet; for uten hellighet vil ingen se Gud.
Da Gud skapte himmellegemene, sa han: «La det bli lys på himmelhvelvingen, for å skille mellom dag og natt; og la dem tjene som tegn og til å bestemme tider, dager og år. Og la dem være lys på himmelhvelvingen, for å lyse opp jorden.» Og slik ble det. Og Gud skapte de to store lysene: det største lyset til å herske over dagen, og det minste lyset til å herske over natten; og han skapte stjernene. Og Gud satte dem på himmelhvelvingen for å lyse over jorden, og for å herske over dagen og natten, og for å skille mellom lyset og mørket. Og Gud så at det var godt.» (1. Mos. 1:14–18).
Også da Han skapte universet med alt det inneholder, markerte Han tidsintervallene på følgende måte: Det ble kveld og morgen, den første dagen; og det ble kveld og morgen, den andre dagen, og så videre til den sjette dagen (1. Mos. 1).
Bibelske definisjoner av tidsperioder
Ettermiddag: Tidsperiode som går forut for morgenen. Den varer vanligvis i 12 timer og kalles skumring, ettermiddag, mørke og nattens mørke (Ordspråkene 7:9). Den strekker seg fra solnedgang til soloppgang.
Dag: Tidsintervall mellom to solnedganger, som vanligvis tilsvarer 24 timer (3. Mos. 23:32).
Morgen: Tidsperiode på 12 timer, mellom to netter, to ettermiddager eller fra soloppgang til solnedgang. Den kalles også dag (Joh. 11:9).
Før det ble lys i universet, var det mørke. Dermed kommer natten før dagen i 24-timerssyklusen.
Måten man i dag regner dagen på, fra midnatt til midnatt, er ikke riktig, og dette ble profetert av Daniel: «Han skal tale mot den Allerhøyeste, forfølge den Allerhøyestes hellige og forsøke å forandre tider og lov» (Dan 7:25, første og andre del).
Hvis dagen begynte ved midnatt, ville natten bestå av bare seks timer, og dagen ville ha atten timer, mens Jesus sa at den hadde tolv (Joh 11:9). Hvordan kan dagen begynne ved midnatt? Den som ikke kjenner tiden, kan ikke hellige Herrens dag på riktig måte. I henhold til instruksjonen gitt til Guds folk skal sabbaten holdes fra solnedgang til solnedgang. Dagen, den lyse delen av det 24-timers døgn etter menneskenes moderne tidsregning, begynner kl. 06.00 om morgenen og slutter kl. 18.00, men det riktige er at den beregnes fra soloppgang til solnedgang.
Gjeninnføringen av sabbatsholdningen ved Nehemia
Da Nehemia forsøkte å rette opp den overtredelsen folket begikk i forhold til sabbatsholdningen, beordret han at byportene skulle lukkes så snart nattens skygge nådde Jerusalems porter. Vi gjengir teksten for bedre å forstå hvordan også vi bør handle:
«I de dagene så jeg i Juda folk som tråkket vinpresser på sabbaten og brakte inn kornbunter som de bar på esler; likeledes vin, druer og fiken og alle slags byrder, som de brakte inn til Jerusalem på sabbatsdagen; og jeg protesterte mot dem den dagen de solgte matvarer. Også tyrere bodde der inne, som brakte fisk og all slags varer, som de på sabbaten solgte til Judas barn og i Jerusalem. Og jeg kranglet med Judas stormenn og sa til dem: Hva er dette for et ondt dere gjør, når dere vanhelliger sabbatsdagen? Gjorde ikke deres fedre slik, og førte ikke vår Gud alt dette onde over oss og over denne byen? Og dere vil ytterligere øke hans vrede mot Israel ved å vanhellige sabbaten. Det skjedde at da det allerede begynte å bli skumring ved Jerusalems porter før sabbaten, og jeg ga ordre om det, ble portene stengt; og jeg befalte at de ikke skulle åpnes før sabbaten var over; og jeg satte noen av mine tjenere ved portene, for at ingen last skulle komme inn på sabbatsdagen. Da måtte kjøpmennene og selgerne av alle slags varer overnatte utenfor Jerusalem, en eller to ganger. Jeg protesterte derfor mot dem og sa til dem: «Hvorfor tilbringer dere natten foran muren? Hvis dere gjør dette igjen, skal jeg gripe inn mot dere.» Fra den dagen av kom de ikke lenger på sabbaten.» (Ne 13:15-21).
Det som er skrevet tidligere, er skrevet til vår lære.
Hvis den kristne ikke kjenner tiden og måten – for alt har sin tid og sin måte – er han ute av stand til å oppnå fullkommenhet i kjærligheten og vil ikke være et fullkomment menneske slik Gud krever (Mt 5:48, 2 Tim 3:17 og Kol 3:14). Og han vil motta irettesettelse fra Herren, som sier: «Jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for Gud» (Åp 3:2). Og disse gjerningene er rettferdighetens gjerninger, den kjærligheten som Johannes taler om (1 Joh 3:18).
Respekt for og overholdelse av sabbaten
I henhold til det Ånden åpenbarte for Jesaja, skal vi ikke beskjeftige oss med noe materielt på Herrens sabbat, se:
«Hvis du avholder din fot fra sabbaten, fra å gjøre din vilje på min hellige dag, og hvis du kaller sabbaten en fryd, og Herrens hellige dag, verdig ære, og ærer den ved ikke å følge dine egne veier, ikke å søke å gjøre din egen vilje, og ikke å tale dine egne ord, da skal du ha din glede i Herren, og jeg skal la deg ri på jordens høyder og gi deg din fars, Jakobs, arv; for Herrens munn har talt det.» (Jes 58:13–14).
Og slik som i fortiden, skal vi heller ikke lage mat på denne dagen, for slik sier Skriften:
«I seks dager skal dere arbeide, men den syvende dagen skal være hellig for dere, en høytidelig hviledag til ære for Herren; den som utfører noe arbeid på den dagen, skal dø. Dere skal ikke tenne ild i noen av deres boliger på sabbatsdagen.» (2. Mos. 35:2-3).
Noen hevder at dette prinsippet gjaldt det gamle Israel, da det å tenne ild krevde fysisk anstrengelse. Men Gud forandrer seg ikke. Allerede før Hans lov ble bekreftet på Sinai, sa Gud: «Hvor lenge skal dere nekte å holde mine bud og mine lover?» (2. Mos. 16:28). Og før det hadde Moses instruert folket slik:
«Dette er hva Herren har sagt: I morgen er det hviledag, en hellig sabbat for Herren; det dere vil bake i ovnen, skal dere bake, og det dere vil koke i vann, skal dere koke i vann; og alt som blir til overs, skal dere legge til side for dere selv og oppbevare det til i morgen.» (2. Mos. 16:23).
Legg merke til at de skulle bake eller koke, og det som ble til overs av dette, skulle settes av til sabbaten. Derfor skulle maten oppbevares allerede klar til å spises.
I dag har vi langt bedre forutsetninger for å holde sabbaten. Komfyrene våre går på gass, vi har kjøleskap, lys, strøm og rennende vann. Og selv der disse ressursene ikke finnes, er det med god vilje mulig å holde sabbaten, det vil tross alt være vårt bevis på kjærlighet til Jesus (Joh 14:15). Unntatt på sabbaten kan vi gjøre alt som er nødvendig, det vil si før solnedgang på fredag eller etter solnedgang på sabbaten, for vi tror at alle ting virker sammen til det beste for dem som elsker Gud (Rom 8:28). «Og hva skal skille oss fra Guds kjærlighet?» Sult, nakenhet? Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet, å holde hans bud (Rom 8:35).
Som vi har sett i Herrens viljesåpenbaring gjennom Jesaja, skal vi ikke forsøke å gjøre vår egen vilje eller tale våre egne ord på hans hellige dag (Jes 58:13).
Men det finnes motstandere som hevder at Herrens sabbat ikke er Herrens dag, og de fremfører falske begrunnelser; de står ikke fast i sannheten, for det er ingen sannhet i dem. De sier at Herrens dag nå er søndag, og antar ut fra egne beregninger og gjetninger at Jesus sto opp fra de døde på denne dagen. Den som tenker og tror slik, er ikke riktig undervist i Guds ord.
Siden det er en forutsetning å akseptere Guds bud for å få visdom, oppnå frykt for Herren og finne «kunnskap om Gud», vil den som ikke aksepterer Hans bud ikke oppnå visdom, ei heller frykt for Herren eller kunnskap om Gud (Ordspråkene 2:1-6, 28:7-9 og 10:8).
Det florerer av læremessige feil i menigheter som ikke holder fast ved Guds bud, på samme måte som den som ikke holder Hans bud, ikke forstår Guds ord, siden dette er en forutsetning for det. Noen menigheter, selv om de har budene, holder dem ikke, og derfor elsker de ikke Gud (Joh 14:21 og 15:9-10).
Jesus elsket verden og beviste denne kjærligheten ved å dø for oss; og nå krever Han vårt bevis på kjærlighet og sier: «Hvis dere elsker meg, skal dere holde mine bud» (Joh 14:15). Og han elsker bare dem som elsker ham (Ordspr 8:17, delvis). Og Den Hellige Ånd åpenbarer at vi er gale av kjærlighet til Kristus (1 Kor 4:10). Og: «La ingen bedra seg selv. Hvis noen av dere anser seg for å være vis i denne verden, skal han gjøre seg selv til en gal for å bli vis» (1 Kor 3:18).
Den syvende dagen i uken eller én dag av syv?
Da Herren skapte himmelen og jorden, fastsatte han tidsregningen: uken, månedene og årene. Uken med syv dager, måneden med tretti dager og året med tolv måneder.
Da Han førte Israels folk ut av Egypt, innførte Han måneden Abib som den første av månedene for Sitt folk. Denne måneden tilsvarer i dag perioden fra mars til april, og omfatter deler av begge månedene.
Herrens dager kalte Han: første, andre, tredje, fjerde, femte, sjette og syvende. Og denne dagen i uken kalte Gud for sabbat, for på denne dagen hvilte Han, og derfor helliget og velsignet Han den.
Helliggjørelse betyr adskillelse. Dermed adskilte Han denne dagen til hvile og velsignet den derfor. Hans sabbat er fastsatt: den er den syvende dagen i uken. Israelittenes sabbater var derimot flytende, det vil si at de varierte, fordi den første og den siste dagen i de høytidene som Herren hadde påbudt, falt på forskjellige dager i uken, og var «høytidssabbater» eller festdager (3. Mosebok 23:32 og referanser).
Sabbaten på den syvende dagen er orden, mens en sabbat hver syvende dag er uorden. Tenk deg at hver person møter opp i menigheten på en annen dag og søker å ta sin egen hvile.
Selv på de sabatene som Gud innstiftet, og som Han kalte «deres sabater», hersket det orden. Det er nok å lese tekstene nøye. Tidspunktene var fastsatt innenfor en årssyklus. Det som Gud har innstiftet, bærer på visdom, og Han er fullkommen.
Noen bruker følgende utsagn fra Jesus som argument for ikke å respektere det: «Min Far arbeider fremdeles, og jeg arbeider også» (Joh 5:17), og også det apostelen Paulus sa: «for vi arbeidet natt og dag for ikke å være til byrde for noen av dere» (1. Tess 2:9). Men de glemmer det mesteren også sa: «Arbeid ikke for det brødet som forgår, men for det som varer» (Joh 6:27).
Jesu arbeid var tjenesten, og det bør også være arbeidet til de utvalgte. På denne måten er det mulig å utføre dette arbeidet natt og dag, slik som Faderen.
Språket som profetene og apostlene brukte, var i samsvar med det språket Gud brukte i Den hellige skrift, siden de var inspirert av Ham og fungerte som Hans talspersoner. Når Skriften sier at Peter og Johannes gikk opp til tempelet for å be, opplyser den at klokken var den niende. Og denne timen er det man kaller femten timer eller tre timer på ettermiddagen. Men siden solen står opp om morgenen og dagen består av tolv timer, er den niende timen det man i dagens tidsregning har blitt enige om å kalle tre timer på ettermiddagen eller femten timer.
Da Johannes befant seg på øya Patmos og skrev Åpenbaringsboken, sa han: «Og jeg ble rykket bort i Ånden på Herrens dag...» (Åp 1:10). Dette inspirerte språket er intet annet enn det samme som Gud inspirerte Jesaja til, som skrev: «Hvis du kaller sabbaten en fryd og Herrens hellige dag, og ærer den ved ikke å følge dine egne veier, ikke å søke å gjøre din egen vilje og ikke å tale dine egne ord, så skal du glede deg i Herren, og jeg skal la deg ri på jordens høyder og forsørge deg med arven fra din far Jakob; for Herrens munn har sagt det» (Jes 58:13–14). Det var nettopp det apostelen gjorde: han kalte sabbaten for Herrens dag.
For Gud kan en tid bestå av: tolv timer, en dag, et år, et årtusen, eller et tidsintervall eller en anledning. Dermed kan Hans dag også være Hans sabbat, dagen for Hans gjenkomst eller en bestemt tidsperiode. Imidlertid kjenner vi Hans hensikt ut fra sammenhengen, for Hans Ånd i oss lar oss vite dette; den trenger tross alt inn i alle ting og til og med inn i Guds dyp (1 Kor 2:10).
Noen mener at fordi Herren snakker om faren Jakob, så snakker Han til det nominelle Israel eller Israel i Palestina. Men legg merke til hva apostelen Paulus sier:
«Men det himmelske Jerusalem er fritt; det er vår alles mor. For det står skrevet: ‘Gled deg, du ufruktbare, som ikke føder; løft stemmen og rop, du som ikke er i fødsel; for de ensomme kvinnens barn er flere enn de som har en mann. Men vi, brødre, er løftets barn, likesom Isak. Således, brødre, er vi ikke barn av trellkvinnen, men av den frie.» (Gal 4:26–28, 31).
Dermed er vi, de som har trodd, den avkommet som ble lovet til Abraham, fra hvem patriarkene stammer, og Isak, Jakobs far, løftets sønn, slik som vi som ble lovet til Abraham, og som er like tallrike som stjernene på himmelen og som sanden ved havet (1. Mos. 15:5, 22:17 og 32:12).
Men det er noen som sier at ingen klarer å holde budene, og at det ikke finnes en eneste rettferdig. Imidlertid sier Skriften at Abraham holdt Herrens bud allerede før lovene ble gitt på Sinai. Og Gud selv sa dette, se:
Og Herren sa: «Skal jeg skjule for Abraham hva jeg gjør, siden Abraham sikkert skal bli et stort og mektig folk, og i ham skal alle jordens folk bli velsignet?» For jeg har sett at han skal pålegge sine barn og sitt hus etter seg å holde Herrens vei, for å handle med rettferdighet og rett, slik at Herren kan la det komme over Abraham som han har talt om.» (1. Mos. 18:17–19).
Og som det fremgår av spørreskjemaet, er Herrens veier og Herrens rettferdighet Hans bud (Mal 2:8-9 og Sal 119:172). Og Guds rettferdighet er evig (Sal 119:142). Og den som utøver rettferdighet, er rettferdig, slik Han er rettferdig (1 Joh 3:7).
Gud vitnet om Abraham overfor Isak og sa:
«For Abraham adlød mitt ord og holdt mine bud, mine påbud, mine forskrifter og mine lover.» (1. Mos. 26:5).
Videre sier Skriften at Sakarias og hans hustru Elisabet var rettferdige. Og de var rettferdige fordi de fulgte Guds rettferdighet og holdt hans bud, se:
«I Herodes’ tid, kongen av Judea, levde det en prest ved navn Sakarias, av Abias’ orden, og hans hustru var av Arons døtre, og hun het Elisabet. Og de var begge rettferdige for Guds øyne og levde uten skyld i alle Herrens bud og forskrifter.» (Luk 1:5-6).
Også Josef, ektemannen til Maria, Jesu mor, var rettferdig (Matt 1:19).
Derfor er alle som utøver Guds rettferdighet, det vil si holder hans bud, rettferdige slik Gud er rettferdig, se:
«Mine barn, la ingen forføre dere: Den som utøver rettferdighet, er rettferdig, slik han er rettferdig.» (1. Joh 3:7).
Den som ikke tror på Guds bud, klarer ikke å holde dem, for de er troens lov (Rom 3:27 og 31). Og de er ikke tunge, som Johannes sa under inspirasjon (1 Joh 5:3). Og den som ikke holder dem, kan ikke være i Gud (1. Joh 3:24). Og følgelig kan ikke Faderens kjærlighet være i ham (Joh 15:9-10).
Skillet mellom seremonielle lover og den moralske loven
Men det finnes de som bruker bibelsteder som argument som ikke sier det de ønsker. I et av dem sier apostelen: «Dere holder dager, måneder og år.» Eller et annet som sier: «La ingen dømme dere for hva dere spiser, drikker eller for sabbater.»
Som vi så da vi siterte lovene som påbød «høytidssabbater», fantes det høytidsdager, høytidsmåneder og høytidsår, og disse ble holdt av jødene selv på Paulus’ tid. Disse jødene forsøkte å tvinge hedningene som sluttet seg til «veien» til å holde disse dagene, og hevdet at hvis de ikke holdt dem, overholdt de ikke loven. Og at de også måtte la seg omskjære for å oppfylle Moseloven. Dette førte til at Paulus skrev brevet «til galaterne», der han tok opp dette temaet.
I alle tilfeller, som forfatteren av Hebreerbrevet sier, opphever Gud den første pakt for å innføre den andre. Den første innebar overholdelse av hellige forskrifter, som besto i ofring av matvarer, drikke og gaver (Heb 9). Også bud som «du skal ikke røre» og «du skal ikke håndtere», som Paulus sier er forskrifter (Kol 2:20-21). Men Kristus fjernet disse tingene, som ikke fullkomnet noe, ved å stryke gjeldsbrevet som var mot oss i disse forskriftene, og han fjernet det fra oss ved å spikre det fast på korset (Kol 2:14). Siden dette var forskrifter og det fantes en tid da de skulle overholdes, fjernet Jesus, ypperstepresten for de fremtidige godene, ved sin ankomst det første og innførte det andre; han opphevet det som ble gjort på Horeb og stadfestet det som ble gjort i Moabs land.
Derfor sa Jesaja:
«Den som slakter en okse, er som den som slår en mann ihjel; den som ofrer et lam, er som den som halshugger en hund; den som bringer et offer, er som den som ofrer svineblod; den som brenner røkelse, er som den som velsigner en avgud; disse velger sine egne veier, og deres sjel finner behag i sine vederstyggeligheter.» (Jes 66:3).
Da profetene mottok disse tingene, ønsket de å vite om de gjaldt deres egen tid, og de fikk vite at det ikke var til dem, men til hedningene de tjente (1. Pet. 1:11–12).
Jesaja skrev det Herren talte gjennom ham:
«Når dere kommer for å stå foran meg, hvem har da krevd dette av dere, at dere skal tråkke på mine forgårder? Bring ikke lenger tomme offergaver: røkelse er for meg en avskyelighet, og nymåner, sabbater og menighetssamlinger; jeg kan ikke tåle urettferdighet, ikke engang den høytidelige sammenkomsten. Deres nymåner og høytider er en avsky for min sjel; de er allerede en byrde; jeg er allerede lei av å tåle dem.» (Jes 1:12–14).
Men se nøye på sammenhengen og sjekk 3. Mosebok 23, så vil du se hva Herren henviser til: menighetssamlinger, deres høytider (se 3. Mos 23:1, 8, 9, 17, 21, 28 og 29). Disse sabatene var altså deres sabater.
Og om dem sier Herren videre gjennom Hosea: «E Jeg skal gjøre slutt på all deres glede, deres høytider, deres nymånefeiringer, deres sabater og alle deres festligheter» (Hos 2:11). Og videre sier Herren: «E Jeg vil gifte meg med deg for alltid; jeg vil gifte meg med deg i rettferdighet, i rett, i godhet og i barmhjertighet. Og jeg vil gifte meg med deg i trofasthet, og du skal kjenne Herren» (v. 19–20). Dessuten advarer Herren gjennom Jeremia:
«Slik sier Herren: Vokt over deres sjeler, og bær ikke byrder på sabbatsdagen, og før dem ikke inn gjennom Jerusalems porter. Dere skal heller ikke bære byrder ut av husene deres på sabbatsdagen, og dere skal ikke utføre noe arbeid; men hellig sabbatsdagen, slik jeg har påbudt deres forfedre. Hvis dere nøye hører på meg, sier Herren, og ikke fører byrder inn gjennom portene til denne byen på sabbatsdagen, og helliger sabbatsdagen ved ikke å utføre noe arbeid på den, da skal konger og fyrster komme inn gjennom byportene til denne byen, sittende på Davids trone, kjørende i vogner og ridende på hester, de og deres fyrster, mennene fra Juda og innbyggerne i Jerusalem; og denne byen skal være bebodd for alltid. Men hvis dere ikke hører på meg og helliger sabbatsdagen og ikke bærer noen byrder når dere går inn gjennom Jerusalems porter på sabbatsdagen, da skal jeg tenne ild ved dens porter, en ild som skal fortære Jerusalems palasser, og den skal ikke slukkes.» (Jer 17:21-22, 24-25, 27).
Sabbaten er ikke bare et minne om skapelsen, men også et tegn mellom Gud og hans folk, se:
«Og jeg ga dem også mine sabbater, for at de skulle tjene som et tegn mellom meg og dem, for at de skulle vite at jeg er Herren som helliger dem. Og hellig mine sabbater, så skal de tjene som et tegn mellom meg og dere, for at dere skal vite at jeg er Herren, deres Gud. Men også barna gjorde opprør mot meg og fulgte ikke mine forskrifter, og de holdt ikke mine dommer, som, når de blir overholdt, gir mennesket liv; de vanhelliget mine sabbater, derfor sa jeg at jeg ville utøse min vrede over dem, for å fullbyrde min harme mot dem i ørkenen. Men jeg holdt tilbake min hånd, og jeg gjorde det for mitt navns skyld, for at det ikke skulle bli vanhelliget i folkenes øyne, foran hvilke jeg førte dem ut. Jeg løftet også min hånd mot dem i ørkenen for å spre dem blant folkeslagene og utstrø dem over landene; for de fulgte ikke mine dommer, de forkastet mine forskrifter, de vanhelliget mine sabbater, og deres øyne lengtet etter deres fedres avguder.» (Esek 20:12, 20–24).
Da Herren kunngjorde sin lov foran folket i Sinai-ørkenen, var det han selv som talte fra skyene og sa om sabbaten:
«Husk sabbatsdagen, så du kan hellige den. Seks dager skal du arbeide og utføre alt ditt arbeid. Men den syvende dagen er sabbaten til Herren din Gud; da skal du ikke utføre noe arbeid, verken du selv, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestepike, ditt dyr eller den fremmede som er innenfor dine porter. For på seks dager skapte Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og på den syvende dagen hvilte han; derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.» (2. Mos. 20:8–11).
La oss se på detaljene:
I begynnelsen av kapittel tjue står det: «Da talte Gud alle disse ordene og sa: Jeg er Herren din Gud.» Dermed begynner han å diktere sine lover direkte til folket, og dette er utvetydig nedtegnet i Femte Mosebok, der det står:
«Den dagen da dere sto foran Herren, deres Gud, på Horeb, da Herren sa til meg: Samle dette folket for meg, så skal jeg la dem høre mine ord, og de skal lære dem, for at de skal frykte meg alle dagene de lever på jorden, og de skal lære dem til sine barn; og dere kom nærmere og stilte dere ved foten av fjellet; og fjellet brant i ild helt opp til himmelens midte, og det var mørke, skyer og tåke. Da talte Herren til dere midt fra ilden; dere hørte lyden av ordene, men bortsett fra stemmen så dere ingen skikkelse. Da kunngjorde han for dere sin pakt som han hadde foreskrevet dere, de ti bud, og skrev dem på to steintavler.» (5. Mos. 4:10–13).
Videre kan vi i versene der budene nevnes, legge merke til andre viktige detaljer, som: «Men den syvende dagen er sabbaten til Herren, din Gud.» Og det var ikke bare Israels folk som ikke skulle arbeide på denne dagen, men også dyrene som tjente dem, tjenerne og de fremmede som oppholdt seg blant dem. Dette fordi det fantes tjenere blant folket, så vel som de som var knyttet til Israels folk gjennom avtaler eller gjennom blanding. Slik talte Gud til Mose og befalte ham å instruere folket: «Dere skal ha én og samme lov; så skal den fremmede være som den innfødte» (3. Mos. 24:22).
Han sa videre: «Men hvis en fremmed bor hos deg og ønsker å feire påsken for Herren, skal alle hans mannlige bli omskåret, og da kan han feire den og være som en innfødt i landet; men ingen uomskåret skal spise av den. Det skal være én og samme lov for den innfødte og for den fremmede som oppholder seg blant dere» (2. Mos. 12:48–49; 3. Mos. 24:22; 4. Mos. 15:16, 29).
Det er viktig å understreke at da Gud overbrakte sine lover til folket, hadde Moses ennå ikke gått opp på fjellet, og hadde derfor ikke mottatt steintavlene som de ti budene var nedskrevet på. Imidlertid var den første pakt allerede inngått, og den inneholdt derfor lovene om forskrifter. Samtidig som Gud ga Moses sin lov, ga han ham også forskriftene, påbudene og dommerne, se:
«Dette er forskriftene, dommerne og lovene som Herren ga mellom seg og Israels barn på Sinai-fjellet ved Mose.» (3. Mosebok 26:46).
Det er viktig å vite at selv om forskriftene ble opphevet etter Jesu død – han naglet dem fast på korset – ble ikke de vedtektene og dommene som Gud fastsatte og ga til Moses opphevet. Derfor talte Gud gjennom Malaki: «Husk loven til min tjener Moses, som jeg ga ham på Horeb for hele Israel, og som består av forskrifter og dommer» (Mal 4:4).

Oli Prestes
Misjonær